1. Startsiden
  2. Det store mediebildet

Kringkasting og andre medietjenester

Kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester er regulert i lov og forskrift om kringkasting og audiovisuelle medietjenester. Kringkasting og bestillingstjenester kan også omfatte en del aktiviteter på sosiale medier som for eksempel direktesendinger på YouTube og Facebook Live. Andre tjenester, som for eksempel aviser og tidsskrifter, blir ikke omfattet av dette regelverket.

  1. Medietjenester
  2. Formidling – sendemåter
  3. Hvem er kringkastere?
  4. Kringkasterens ansvar
  5. Reklame, sponsing og produktplassering
1

Medietjenester

Regelverket skiller mellom medietjenester som er kringkasting og medietjenester som ikke er kringkasting.

Kringkasting er sendinger som sendes direkte og samtidig (lineært) til allmennheten og der avsenderen bestemmer tidspunktet for sendingen. Kringkasting kan skje i form av radio, tv og sosiale medier. Kringkasting kan være audiovisuell (for eksempel tv-sendinger eller direktesendinger på nett) eller auditiv (for eksempel radiosendinger). Kringkasting krever konsesjon eller registrering hos Medietilsynet.

Audiovisuelle bestillingstjenester er tjenester som brukeren henter opp selv fra en tilbyder og der brukeren selv bestemmer tidspunktet. Det er ikke konsesjons- og registreringsplikt for audiovisuelle bestillingstjenester. 

 

Audiovisuelle bestillingstjenester

I motsetning til kringkasting er audiovisuelle bestillingstjenester medietjenester som den enkelte henter opp selv fra en tilbyder og der brukeren selv bestemmer tidspunktet.

For å være en audiovisuell bestillingstjeneste må den være en tv-liknende næringsvirksomhet som er tilgjengelig for alle og basert på en oversikt over programtilbudet fra den som tilbyr tjenesten.

Det har ingen betydning om tilgangen blir gitt via pc, tv, mobiltelefon eller annen teknologi. Eksempler på audiovisuelle bestillingstjenester i Norge er TV 2 Sumo, VGTV, Aftenposten TV og tjenester vi kan finne på blant annet Facebook og YouTube.

 

2

Formidling – sendemåter

Formidlingsmåten for medieinnhold har hatt stor betydning for hvordan medier har fungert og vært regulert. Alle audiovisuelle medietjenester, for eksempel radio og tv, formidles i elektroniske kommunikasjonsnett enten det sendes i luft (bakkesendere/satellitt) eller tråd (kabel/fiber). Begrensningene som har vært knyttet til valg av formidlingsmåte, er i ferd med å få langt mindre betydning enn tidligere. I hovedsak skyldes det overgangen fra analog til digital teknologi. Dette har gjort det mulig å formidle medieinnholdet på nye og flere måter (internett) og påvirker i stor grad både form og regulering.

Teknologiskiftet har også påvirket hvordan vi mottar medietjenestene – alt fra de gamle stasjonære radio- og tv-apparatene til teknologisk avanserte håndholdte enheter med kapasitet til å håndtere mange typer mediemottak som kringkasting, strømmetjenester, podcast, on demand-tjenester osv.

Flere av de tradisjonelle mediene forsøker å tilpasse sin virksomhet og sine produkter til bredbånd/internett. Både teknisk og markedsmessig har det gitt nye muligheter, men også vist seg å være en utfordring. For eksempel innebærer avis eller tv-sendinger formidlet på bredbånd/internett at tjenesten utsettes for en helt ny konkurransesituasjon.

3

Hvem er kringkastere?

Kringkasterne kan grovt deles i to grupper; kommersielle og ikke-kommersielle. Kommersielle kringkastere finansieres gjennom markedsinntekter, mens ikke-kommersielle kringkastere finansieres på andre måter, blant annet gjennom lisenspenger eller ulike former for driftsstøtte. Dette gjelder NRK og i noen tilfeller lokale nisjeradioer.

NRK

Norsk rikskringkasting har et særlig ansvar for å produsere innhold for alle deler av befolkningen, både kulturelt, geografisk og innholdsmessig. Disse forpliktelsene er nedskrevet i NRK-plakaten som er vedtatt av Stortinget. Medietilsynet fører årlig tilsyn med at NRK etterlever disse kravene, og resultatet presenteres i en rapport om allmennkringkasting.

Kommersielle kringkastere

Kommersielle kringkastere blir finansiert av blant annet reklame- og abonnementsinntekter, sponsing og produktplassering. Disse kan også være allmennkringkastere med tilgang til å sende over hele landet etter innholdskrav som Medietilsynet vurderer årlig.

Lokalradioer

Kommersiell lokalradio har også hatt krav til lokalt allmenninnhold, men med digitalisering av lokalkringkasting faller innholdskravene bort.

4

Kringkasterens ansvar

Kringkasting krever innholds- og sendetillatelse avhengig av hvilken teknologi som brukes. Kringkasteren har også ansvar overfor deg som bruker.

Kringkasteren skal opplyse om hvem som står bak og har det redaksjonelle ansvaret for sendingene du ser eller hører. Kringkasteren har også plikt til å gjøre brukere oppmerksomme på når sendingene har kommersielt innhold (reklame, sponsing eller produktplassering). Kontaktinformasjon om kringkasteren skal være synlig og lett tilgjengelig for publikum.

Klage på programinnhold?

Kringkasterens redaktøransvar gjelder for alt innhold som sendes. Hvis du har en mening om eller klage på programinnhold, må du ta kontakt med kringkasteren. Hvis du mener en kringkaster har brutt presseetiske prinsipper kan du klage dette inn for Pressens Faglige Utvalg. NRK har et eget Kringkastingsråd som behandler klager på innhold i alle NRKs tjenester og kanaler.

Plikt til å tekste tv-programmer

I Norge er det lovfestet at tv-sendinger skal tilrettelegges for hørselshemmede. Det innebærer at alle NRKs riksdekkende kanaler skal tekste alle tv-program som ikke er direktesendt.

Alle direktesendte tv-program mellom klokken 18.00 og 23.00 skal også tekstes dersom det er teknisk og praktisk mulig.

Riksdekkende, kommersielle tv-kanaler med mer enn fem prosent av de samlede seertallene, har også krav til teksting. Per i dag er dette TV 2s hovedkanal og TVNorge. De skal tekste alle ferdigproduserte tv-program som sendes mellom klokken 18.00 og 23.00. Hvis det er teknisk og praktisk mulig skal de også tekste direktesendte program i det samme tidsrommet.

Aldersgrenser på tv

I Norge blir aldersgrenser på tv regulert ved hjelp av sendetidsregler (også kalt vannskilleprinsippet). Det betyr at innhold som er skadelig for barn og unge må sendes på ulike tidspunkt av døgnet.

  • Innhold som tilsvarer aldersgrensene Tillatt for alle, 6 år og 9 år kan sendes hele døgnet
  • Innhold som tilsvarer aldersgrense 12 år må sendes i perioden kl. 19.00 - 05.30
  • Innhold som tilsvarer aldersgrensene 15 og 18 år må sendes i perioden kl. 21.00 - 05.30

Reglene gjelder for alle norske tv-kanaler og er ment som en beskyttelse av barn mot innhold som kan være skadelig for dem. Kanaler som sender fra utlandet og er rettet mot norske seere er ikke underlagt de norske reglene. Eksempler er tv-kanalene FEM, MAX, TV3, Viasat 4 og Canal+. Disse kanalene følger reglene som gjelder i det landet de sender fra.

Send oss gjerne tips hvis du mener reglene om aldersgrenser brytes:

5

Kommersielt innhold i ulike medietjenester – reklame, sponsing og produktplassering

Mediene er også en kanal både for redaksjonelle og kommersielle budskap. På samme måte som annonseinntekter og abonnement finansierer aviser, bidrar reklame og sponsing i kringkasting og audiovisuelle medietjenester til å finansiere redaksjonelt innhold og gi driftsoverskudd. Over tid har regelverket som har satt grenser for det kommersielle budskapet i kringkasting, blitt liberalisert. Den største endringen kom med at produktplassering ble tillatt i en rekke program.

Vi skiller mellom sponsing og reklame. Sponsing er et tilskudd til programproduksjon. Presentasjon av sponsor før og etter et program er både en måte å skape en positiv forbindelse mellom sponsor og programinnhold på og en måte å gjøre publikum oppmerksom på at programmet er sponset. Sponsede program skal ikke inneholde reklame for sponsor.

Reklame er en betalt presentasjon av varer og tjenester i kringkasting eller andre medietjenester. Reklame skal ikke plasseres i et program. Det gjelder en del regler for hvordan en reklamesending skal merkes presenteres. Hensikten med reglene er å holde redaksjonelt innhold og reklame klart adskilt.

Det er ikke tillatt med produktplassering i program som er særlig rettet mot barn. Det er heller ikke tillatt med produktplassering i program som er produsert av NRK eller tilknyttede foretak.

Skillet mellom redaksjonelt og kommersielt kan være spesielt vanskelig for barn og unge

Barn og unge ser mer på Youtube og sosiale medier enn tradisjonelle medier. Kommersielt innhold og kjøpepress fra influensere og andre kan være ganske massiv, og ganske vanskelig å forstå. Dette har vi laget en egen veileder om: Ikke alt er slik det ser ut som: Reklame og påvirkning fra influensere.

Mer om reglene for reklame, produktplassering og sponsing kan du lese her.