Hva er desinformasjon?

Vi er omgitt av informasjon døgnet rundt. Tekst, lyd og bilder former vår forståelse av verden og påvirker våre holdninger og handlinger. Informasjon gir oss grunnlaget for å delta demokratisk og samhandle med andre. Når falsk informasjon sprer seg i samfunnet, kan det svekke tilliten til myndigheter og medborgere, føre til splittelse i samfunnet, og på sikt, true demokratiet.

Desinformasjon brukes til å påvirke mottakeren

Spredning av falsk eller manipulert informasjon har vært brukt strategisk i politikk og krig opp gjennom historien. I forsvarssammenheng omtales denne formen for påvirkning ofte som hybridkrig, informasjonskrig eller cyberkrig. I sivilsamfunnet, har vi andre uttrykk om informasjonspåvirkning, de mest brukte begrepene er feilinformasjon og desinformasjon.

Desinformasjon kan defineres som bevisst spredning av falsk eller villedende informasjon for å påvirke mottakeren. EU-kommisjonen (2018) beskriver desinformasjon som falsk, unøyaktig eller villedende informasjon som er designet, presentert og fremmet for å med vilje forårsake offentlig skade eller for å oppnå profitt. Risikoen for skade inkluderer trusler mot demokratiske politiske prosesser og verdier. Kort sagt er desinformasjon falsk informasjon som spres med vilje for å skade samfunnet eller tjene penger.

Det som skiller desinformasjon fra feilinformasjon, er intensjonen bak. Desinformasjon produseres og spres for å påvirke mottaker, mens feilinformasjon er feilaktig informasjon som spres utilsiktet. Avsender kan være uvitende om at innholdet er falskt. En journalist som ikke sjekker kilder og fakta godt nok, eller en privatperson som uvitende videresender falske poster på sosiale medier, kan bidra til å spre feilinformasjon.

De siste årene har vi sett en økning i spredningen av desinformasjon, og koblingen mellom informasjon og sikkerhet er blitt tydeligere. Ny teknologi har gjort det enklere og rimeligere å spre store mengder informasjon utenom de tradisjonelle mediekanalene. Lett tilgjengelig kunstig intelligens utnyttes til å produsere falske kontoer, etablere falske nettsider, og til å produsere kunstig generertinnhold som er vanskelig å skille fra autentisk materiale.

Hvem sprer desinformasjon?

Desinformasjon produseres og spres ofte av stater som ønsker å påvirke debattklimaet, politikken, eller stabiliteten i andre land og regioner. Russland og Kina er blant statene som bruker desinformasjon som et strategisk verktøy. I Norge er sikkerhetsmyndighetene spesielt oppmerksomme på informasjonspåvirkningen som kommer fra vårt store naboland i Øst. Fullskala invasjonen av Ukraina i 2022, og den pågående konflikten i Midtøsten, har ytterligere satt informasjonspåvirkning på dagsordenen.

Desinformasjon målrettes ofte mot de mest mottakelige deler av befolkningen i land man ønsker å svekke. Det kan være marginaliserte samfunnsgrupper, eller grupper som allerede er i opposisjon til myndighetene. Desinformasjon kan spille på eksisterende politiske skillelinjer – som for eksempel forskjeller mellom by og land – eller på kontroversielle temaer som Covid19-vaksinering, helsetilbud, eller bompenger. Dette er temaer som allerede skaper sterke følelser i samfunnet. Den falske eller villedende informasjonen bidrar til å forsterke konflikter og øke samfunnsspenningene.

De senere årene har vi sett forsøk på å destabilisere demokratier gjennom påvirkning og manipulering av demokratiske valg. Valgperioder er spesielt sårbare for påvirkning. Når folk blir mer opptatt av politikk, blir de også mer åpne for politisk informasjon – uavhengig av om den er faktabasert eller feilaktig. Desinformasjonskampanjer rettet mot velgere kan ha som mål å svekke valgdeltakelsen, eller endre valgutfallet. I Norge har Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) gransket informasjonsklimaet rundt de to siste valgene. De har påvist spredte forsøk på påvirkning fra utenlandske aktører, men disse var så begrensede og så lite målrettede at de ikke ble ansett for å ha noen effekt. FFI skal også undersøke valget i 2025. Det er påvist spredning av desinformasjon som kan ha påvirket valgkamp og valgresultat i en rekke land det siste tiåret. 

Hvor spres desinformasjon?

Desinformasjon spres digitalt, oftest gjennom sosiale medier. Den informasjonen som spres raskest er den som vekker de sterkeste følelsene. Dette så vi tydelig i timene og dagene etter knivangrepet mot små barn i Southport i Storbritannia i sommer, der desinformasjon om den angivelige gjerningsmannen bidro til voldelige opptøyer i en rekke byer og områder. De feilaktige og hatefulle påstandene spredte seg langt raskere enn den faktiske informasjonen politiet etter hvert gikk ut med. De store plattformselskapenes algoritmer, som sørger for at brukere får opp innhold tilpasset preferanser og interesser, bidro også til å løfte frem de hatefulle og rasistiske ytringene – stikk i strid med selskapenes egne retningslinjer.

De siste årene har EU tatt politiske initiativ for å ansvarliggjøre de globale plattformelskapene for det innholdet de formidler, gjennom blant annet Bransjenormen mot desinformasjon og Digital Services Act (DSA). Målet er å hindre at de fremmer desinformasjon i sine kanaler og plattformer.

Medietilsynet vurderer plattformselsapenes tiltak mot desinformasjon på oppdrag fra Kultur- og likestillingsdepartementet. Les vår siste vurdering her.

Det er behov for tiltak som kan redusere den systemiske risikoen for spredning av desinformasjon. Samtidig må vi sørge for at mottiltakene mot desinformasjon ikke svekker den enkeltes demokratiske rettigheter som ytringsfrihet og personvern. Det er ikke ulovlig å spre løgner, og de fleste ytringer som kategoriseres som feil- eller desinformasjon er lovlige i Norge, og har et konstitusjonelt vern i Grunnlovens paragraf 100.

Motgift: kritisk medieforståelse

Hva er den beste beskyttelsen mot desinformasjon? Studier viser at samfunn som har en høy grad av tillitt mellom borgere, og mellom borgere og myndigheter, er mer robuste mot informasjonspåvirkning. I tillegg vet vi at redaktørstyrte medier kan fungere som en viktig motvekt mot desinformasjon. Dette ser man særlig i samfunn med etablerte allmennkringkastere, slik vi har i Norge gjennom NRK og TV 2. For å dra nytte av god journalistikk, må mediebrukerne kunne skille mellom innhold fra redaktørstyrte medier og andre kilder. Dette krever kritisk medieforståelse.

Kritisk medieforståelse er, slik Medietilsynet har definert det, den kunnskapen og de ferdighetene som folk trenger for å kunne ta informerte valg om medieinnhold som de konsumerer, lager eller deler. Ved å forstå hvordan ulike typer medier og innholdsprodusenter opererer, blir det enklere å kunne ha en kritisk tilnærming til innholdet, skille sant fra usant, utfordre ekstreme påstander og vite forskjellen på kommersielt og redaksjonelt innhold. 

Begrepet «falske nyheter», som kan forstås som en underkategori av feil- eller desinformasjon, er utelatt fra redegjørelsen. Det brukes oftest for å beskrive usann eller villedende informasjon som framstilles som nyheter, der nyhetsformatet misbrukes for å gi falsk informasjon troverdighet uten en journalistisk kvalitetskontroll. Begrepet har fått mye oppmerksomhet, men blir også brukt som et retorisk våpen, særlig av politikere som merker uønsket journalistikk som «fake news». Omtalen kan bidra til å undergrave tilliten til redaktørstyrte nyhetsmedier, og Medietilsynet har derfor valgt å ikke bruke begrepet.